Hypotese:
Forsøket inneholder ikke noen fastslått hypotese, ettersom vi følger en bestemt oppskrift og svarer på spørsmål. Derimot har jeg en forventning om at stjernene vil forandre posisjon mellom første og andre observasjon, på grunn av jordens egen rotasjon.
Fremgangsmåte:
Det viktigste for å få et godt resultat var klarvær (stjerneklart) og et sted med minst mulig lyskilder. Forsøket ble gjennomført fra en observasjonsplass neders i "juvet" i Aron skisenter. Stedet egnet seg godt med en stor og åpen plass, samt veldig lite forstyrrende lys. Været var også ideelt, kaldt og skyfritt. Klokken var litt over 19.00.
1. Første steg var å finne stjernetegnet Karlsvogna. Det gikk fort, ettersom den lå tydelig og ensomt i nordlig retning. Det var derimot ikke mulig å se dobbeltstjernene Mizar og Alcor i "hanken" med det blotte øyet. Dessuten er Karlsvogna en del av et større stjernetegn, Storebjørn.
2. Det gikk også fort å finne frem til tegnet Kassiopeia, med sin klare W form. Ved å trekke en linje mellom hanken til Karlsvogna og Kassiopeia, fant vi fram til Polarstjernen. Den lyste overraskende svakt, men var lett synlige. Polarstjernen er en del av stjernetegnet Lillebjørn.
Polarstjernen (eller Polaris) er en sirkumpolar stjerne og er dermed synlig på himmelen hele natten, hver natt i året. Den nordlige himmelpolen ligger rett ved Polarstjernen, og det virker derfor som resten av stjernene roterer rundt denne.
3. Etter et opphold på 3-4 timer observerte vi Karlsvogna og polarstjernen igjen. Nå hadde de flyttet seg vesentlig fra nord og østover. Samt "vridd" seg slik at vi så stjernebildet fra en annen vinkel, men fra samme observasjonssted. Grunnet jordens egen rotasjon, slik som nevnt over, ser det ut som om stjernene beveger seg i en sirkulær bevegelse rundt en av himmelpolene (i Norge, den nordlige himmelpol).
4. Nettopp på grunn av himmelpolen, virker det som om stjernen beveger seg i en sirkulær bevegelse. Dvs. nord mot øst, sør mot vest. Disse bevegelsene avhenger selvfølgelig av posisjonen til den som observerer. Slik er det et bestemt forhold mellom bevegelsen sør-, nord-, øst- og vesthimmelen.
5. Ved å trekke en strek fra Karlsvogna og Polarstjernen fant vi fort Kassiopeia, formet som en W.
6. Videre gjennom Kassiopeia ligger stjernetegnet Pegasus. Like ved den andre stjernen i "hanken" ligger Andromeda-galaksen, den eneste galaksen som kan sees med det blotte øye fra jorda. Vi lette, men den var dessverre ikke mulig å se. Andromedagalaksen er 2,3 millioner lysår borte og inneholder ca. 100 milliarder stjerner.
7. Vi fant ikke stjernebildet Svanen, grunnet en lei mobilstreik i kulden. Derimot finnes det et sort hull midt i stjernebildet, som kan være kjekt å vite. Sorte hull er et av de mest myteomspunnede astronomiske fenomenene, vi vet utrolig lite om dem! Rett ved Svanen finnes også en stjerne som heter Vega der det er observert en rekke gassplaneter, og muligheter for jordliknende planeter.
8. Ved å rette blikket sørover, fant vi frem til stjernebildet Orion (synlig, siden det er vinter). Ved å sammenlikne stjernene øverst-til-venstre og neders-til-høyre (Betelgeuse og Rigel) så vi en vesentlig forskjell i fargene. Betelgeuse var mye mer rødlig (nærmest oransje) mens Rigel var sterkt hvit (med litt blåskjær).
Dette er fordi Betelgeuse er en rød superkjempe, i slutten av en stjernes livssyklus. Røde superkjemper er de største stjernene i universet når det kommer til volum og gir ut en sterk rødlig farge. Fusjonsprosessen har gått fra hydrogenfusjon til heliumsfusjon, og røde superkjemper er et stadium på veien til å bli en eksploderende supernova.
Rigel er derimot en ung blåhvit kjempestjerne. Den stråler ca. 60 000 ganger sterkere en Sola og er den mest lyssterke stjernen i melkveisystemet. Siden den er relativt ung, utstråler den en sterk blå-hvit farge.
9. Under "beltet" (samlingen av tre stjerner i Orion) fant vi Orions sverd. Et svakt tåkelignende objekt. Dette er en galagtisk fødestue, og her fødes det faktisk stjerner nå!
10. Ved å følge de nederste stjernene i Orion, så vi Sirius. En veldig klar og sterk stjerne. Sirius er faktisk himmelens mest lyssterke stjerne (bortsett fra sola)!
2. Det gikk også fort å finne frem til tegnet Kassiopeia, med sin klare W form. Ved å trekke en linje mellom hanken til Karlsvogna og Kassiopeia, fant vi fram til Polarstjernen. Den lyste overraskende svakt, men var lett synlige. Polarstjernen er en del av stjernetegnet Lillebjørn.Polarstjernen (eller Polaris) er en sirkumpolar stjerne og er dermed synlig på himmelen hele natten, hver natt i året. Den nordlige himmelpolen ligger rett ved Polarstjernen, og det virker derfor som resten av stjernene roterer rundt denne.
3. Etter et opphold på 3-4 timer observerte vi Karlsvogna og polarstjernen igjen. Nå hadde de flyttet seg vesentlig fra nord og østover. Samt "vridd" seg slik at vi så stjernebildet fra en annen vinkel, men fra samme observasjonssted. Grunnet jordens egen rotasjon, slik som nevnt over, ser det ut som om stjernene beveger seg i en sirkulær bevegelse rundt en av himmelpolene (i Norge, den nordlige himmelpol).
4. Nettopp på grunn av himmelpolen, virker det som om stjernen beveger seg i en sirkulær bevegelse. Dvs. nord mot øst, sør mot vest. Disse bevegelsene avhenger selvfølgelig av posisjonen til den som observerer. Slik er det et bestemt forhold mellom bevegelsen sør-, nord-, øst- og vesthimmelen.
6. Videre gjennom Kassiopeia ligger stjernetegnet Pegasus. Like ved den andre stjernen i "hanken" ligger Andromeda-galaksen, den eneste galaksen som kan sees med det blotte øye fra jorda. Vi lette, men den var dessverre ikke mulig å se. Andromedagalaksen er 2,3 millioner lysår borte og inneholder ca. 100 milliarder stjerner.
7. Vi fant ikke stjernebildet Svanen, grunnet en lei mobilstreik i kulden. Derimot finnes det et sort hull midt i stjernebildet, som kan være kjekt å vite. Sorte hull er et av de mest myteomspunnede astronomiske fenomenene, vi vet utrolig lite om dem! Rett ved Svanen finnes også en stjerne som heter Vega der det er observert en rekke gassplaneter, og muligheter for jordliknende planeter.
8. Ved å rette blikket sørover, fant vi frem til stjernebildet Orion (synlig, siden det er vinter). Ved å sammenlikne stjernene øverst-til-venstre og neders-til-høyre (Betelgeuse og Rigel) så vi en vesentlig forskjell i fargene. Betelgeuse var mye mer rødlig (nærmest oransje) mens Rigel var sterkt hvit (med litt blåskjær).
Dette er fordi Betelgeuse er en rød superkjempe, i slutten av en stjernes livssyklus. Røde superkjemper er de største stjernene i universet når det kommer til volum og gir ut en sterk rødlig farge. Fusjonsprosessen har gått fra hydrogenfusjon til heliumsfusjon, og røde superkjemper er et stadium på veien til å bli en eksploderende supernova.
Rigel er derimot en ung blåhvit kjempestjerne. Den stråler ca. 60 000 ganger sterkere en Sola og er den mest lyssterke stjernen i melkveisystemet. Siden den er relativt ung, utstråler den en sterk blå-hvit farge.
9. Under "beltet" (samlingen av tre stjerner i Orion) fant vi Orions sverd. Et svakt tåkelignende objekt. Dette er en galagtisk fødestue, og her fødes det faktisk stjerner nå!10. Ved å følge de nederste stjernene i Orion, så vi Sirius. En veldig klar og sterk stjerne. Sirius er faktisk himmelens mest lyssterke stjerne (bortsett fra sola)!
Feilkilder:
Ved å observere fra et åpent og isolert sted ble det enklere å foretå nøyaktige observasjoner. Det at mobiltelefonen slo seg av grunnet kulden gjore at vi måtte foreta alt manuelt. Det å måtte stole på synet og limiterte astronomiske kunnskaper kan føre til unøyaktigheter. Vi kan heller ikke validere informasjonen vi fikk fra appen når vi fikk tatt denne i bruk. Naturfagsboken fungerte som et oppslagsverk med sine illustrasjoner, vi medregner at denne informasjonen er korrekt.
Konklusjon:
Forsøket gikk som forventet. Det var interessant å foreta observasjoner og se forholdene mellom de ulike stjernetegnene. Som hypotesen tilsier forandrer stjernehimmelen seg over tid grunnet jordens rotasjon, sett i sammenheng med himmelpolene. Stjernene følger et sirkulært bevegelsesmønster.
Forsøket gikk som forventet. Det var interessant å foreta observasjoner og se forholdene mellom de ulike stjernetegnene. Som hypotesen tilsier forandrer stjernehimmelen seg over tid grunnet jordens rotasjon, sett i sammenheng med himmelpolene. Stjernene følger et sirkulært bevegelsesmønster.
Kilder :
Naturfagsboka
wikipedia
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar